– Ingeniørene har store forventinger ved oppstart av årets lønnsoppgjør. Etterspørselen etter vår kompetanse er stor og da må arbeidsgiverne kjenne sin besøkelsestid, sier Trond Markussen, president i NITO.
9. mars startet lønnsoppgjøret for frontfaget. Det er Fellesforbundet i LO og Norsk Industri i NHO som er motparter, de har frist for å bli ferdige 31. mars kl 24.00. I Norge er det tradisjon for at resultatet danner en norm for etterfølgende forhandlinger, både i privat og offentlig sektor.
– Frontfagsmodellen er ment å bidra til at konkurranseutsatt sektor ikke mister konkurransekraft. Det er bra. Men det må være rom for lokale tilpasninger. Det er også viktig å huske på at lønnsforskjeller, også de vi ikke ønsker, opprettholdes dersom alle skal få samme prosent i oppgjørene, sier Markussen.
Lokale forhandlinger
Han mener at lønnstilleggene skal forhandles i den enkelte virksomhet, basert på virksomhetens økonomi og situasjon.
– I noen bransjer og virksomheter er det vanskelig å få fatt i folk og beholde dem man har. Både våre tall, tall fra SSB, NHO og Finn viser at markedet skriker etter ingeniører og teknologer. Da må man kunne bruke lønn som et av flere virkemidler for å få tak i arbeidskraften som er nødvendig for virksomheten.
– I andre bransjer kan det være dårlig lønnsomhet og behov for å sikre arbeidsplassene. Da vil en kopi av frontfagsrammen kunne bli for tung å bære.
– De sentrale parter bør forhandle teksten i tariffavtalene, mens de lokale parter forhandler lønna. Slik får vi en lønnsutvikling basert på den faktiske situasjonen i økonomien og på arbeidsmarkedet, ikke på mer eller mindre treffsikre anslag rundt ett forhandlingsbord i hovedstaden. De tillitsvalgte lokalt kjenner de lokale forholdene, og er mye bedre i stand til å forhandle lønn for medlemmene enn de sentrale parter. Derfor kan ikke frontfaget være fasit, sier Markussen.
