Nå har det snart gått et år siden jeg satte i gang en bilkjøpsblogg, men om mulig har usikkerheten rundt bilkjøp blitt større i løpet av 2017.
Skrevet av: Nils Sødal, kommunikasjonsrådgiver i NAF og potensiell nybilkjøper.
Vel lang tid for en føljetong, men sant og si så har jeg ikke kommet så veldig mye nærmere ny bil.
De av dere som leste første blogg husker at jeg helte mot å gå for en ladbar Volvo XC60. Lysten til det er der fortsatt, men jammen har usikkerheten også kommet når det gjelder disse delvis elektrifiserte bilene.
Som osloborger hadde jeg sett for meg at denne biltypen skulle bli litt favorisert i bomringen. Men neida, ladbare hybrider må betale det samme som bensinbiler. Jeg forstår ikke det. Skal man ikke få noen fordeler på de elektriske turene?
I hverdagen vil jeg kun kjøre på strøm med en ladbar hybrid, og de jeg kjenner som har det, gjør akkurat det. Da er det uforståelig at man skal betale det samme som bensinbiler. Faktisk gjør man noe for å bedre bylufta.
Uansett er det stadige trykket som blir lagt på all bilbruk der jeg bor, såpass stort at det eneste som gjelder er å kjøpe er elbil. Men der er fortsatt utvalget lite.
Familien min har bare én bil og skal fortsette å ha det. I utgangspunktet er det bra både for miljø og plass i byen.
Da er det enn så lenge Tesla som gjelder. Familien ønsker SUV. Ikke det at Teslas Model X er så mye dyrere enn Volvo XC60, men så var det det med følelser da.
Til tross for banebrytende teknologi, synes jeg Tesla X er ganske stygg. Den ser ut som et stort egg. Det nye Volvo-designet derimot faller i smak.
Innlegget fortsetter under bildet
Selv om Tesla er spekket med teknologi, appelererer den ikke til bloggerens følelser. Og bil er fremdeles følelser ispedd litt fornuft. Foto: NAF
Huff ja. Jeg signaliserte at jakten på ny bil vil være en frustrerende kjøretur. Kanskje jeg bare skal slå det fra meg? Tanken har faktisk streifet meg.
I hverdagen bruker jeg mindre og mindre bil. Jeg sykler til og fra jobb stort sett hver dag hele året. Men så var det dette med handling, fritidsaktiviteter og alle andre reiser i hverdagen.
Selv om jeg bor i Oslo, så har jeg en drøy kilometer til nærmeste busstopp. Det er tungvint. Selvsagt kan jeg ta sykkelen til bussen, eller enda bedre til T-banen et par kilometer lenger. Men det får da være grenser til miljøbevissthet.
Konklusjonen er at jeg trenger en bil i hverdagen, i hvert fall til kidsa er store og ikke trenger Nils Sødals transporttjenester.
Så tanken på å kjøre ut min Volvo-diesel inntil jeg kanskje ikke trenger bil mer, har jeg slått fra meg. Lysten trumfer fornuften.
I og med at jeg ikke liker Tesla, så er det noen andre muligheter.
De to mest aktuelle er som følger: Gå til Bilia og si at «Heisann, jeg har en moden Volvo V60 som jeg lurer på hva dere vil gi meg i innbyttepris?», for så å skyte inn hele den summen som et engangsbeløp i en leasingavtale på Volvo XC60.
Det andre alternativet er å vente litt lenger og sjekke ut den heftige Audi-elbilen som kommer neste år. Problemet med den er nok at ventelisten er lang allerede.
Jeg er der veldig mange er i dag, nemlig fortsatt forvirret og usikker. Aldri har bilkjøp vært vanskeligere, og bildet endrer seg stadig.
Noe jeg trodde var lurt for et halvt år siden, er ikke det i dag. Hva er lurt ett år frem i tid? Ikke godt å si. Som så mange andre gjør i disse dager, ender jeg nok med leasing. Med de fordelene og ulempene det bringer med seg.
Guttungen har nå blitt så stor at faren for massiv slitasje på interiøret er mindre enn det var. Det har mye å si for kostnader når man leverer inn en leaset bil. Men det er jo litt risikosport å kjøre rundt i en annens bil med unger.
Om ikke annet er leasing forutsigbart i uforutsigbare tider.
Hold deg oppdatert på privatøkonomiske nyheter – Følg Pengenytt på Facebook
Les også disse debattinnleggene på Pengenytt.no:
Hvorfor tåler vi ikke rikinger?